Det er lett å la seg fascinere av dronningen i bikuben. Hun er avgjørende for koloniens videre liv, og navnet alene får det til å høres ut som om hun styrer alt. Men ser vi nærmere etter, er ikke bikuben først og fremst en historie om makt på toppen. Den er en historie om balanse, om arbeid som sjelden synes utenfra, og at til slutt er det fellesskapet som avgjør om ledelsen i toppen fortsatt fungerer for koloniens beste og har legitimitet.
Det er litt av en opplevelse å være birøkter hver gang man åpner en bikube
Først hører man på lyd. Den lave, vedvarende summingen som ikke er støy, men aktivitet og energi. Så kommer den ubeskrivelige lukten av voks, honning og liv i kuben. Det er nesten en lukt som er magisk, i hvertfall etter min mening.
Og der inne, i halvmørket mellom tavlene er dannet et samfunn så komplekst, så presist og så utrettelig at det er vanskelig å ikke bli stående litt i ærefrykt. Titusenvis av bier beveger seg i et mønster som for en uerfaren og kanskje utrent øye kan se kaotisk ut, men som i virkeligheten er alt annet enn tilfeldig. Hver bevegelse har en mening og hver rolle har en funksjon. Hver bie er en del av noe større enn seg selv.
Bestill lokal honning produsert av våre egne bier i Oslo.
Dronningen og den store misforståelsen
Midt i dette finner vi dronningen, kubens mest omtalte skapning og kanskje også den mest misforståtte.
Ordet alene, dronning, lurer oss mennesker og får oss til å tenke på makt, kontroll og overhøyhet. Assosiasjoner treffer hjernen vår og vi tenker umiddelbart på en hersker som er sentral, mens resten av samfunnet i kuben organiserer seg rundt hennes vilje.
Men bikuben fungerer ikke slik. Den er ikke et eventyr om en sterk leder på toppen som styrer etter vilje og preferanse. Den er et levende bevis på at selv den mest sentrale rollen i et samfunn aldri er nok alene.
Les også: Når bikuber blir tomme på Østlandet det farligste er å kalle det et mysterium
Dronningen i bikuben er avgjørende, og det er lett å la seg fascinere av rollen hennes. Uten henne stopper videreføringen av kolonien opp. Hun legger eggene som sikrer nye bier og nytt liv, og hennes tilstedeværelse binder kuben sammen på måter som er både biologiske og dypt fascinerende. Samtidig det er en rekke oppgaver hun ikke deltar i. Hun samler ikke nektar, bygger ikke tavler og mater ikke larvene. Hun forsvarer heller ikke inngangen eller holder samfunnet i gang time for time gjennom trekk, regn, varme, kulde og vinter. Alt dette arbeidet bæres av andre bier i kuben.
Det er arbeidsbiene som gjør dette arbeidet.
Bier på taket, et konsept rettet mot bedrifter i Oslo og Akershus.
Arbeidsbier, de som bærer kuben
Det er de som bærer kuben, ikke i overført betydning, men helt konkret.
- De rengjør cellene før nytt liv skal inn.
- De mater yngelen med en omsorg som er helt avgjørende for at neste generasjon skal overleve.
- De produserer voks, bygger strukturen samfunnet hviler på, henter pollen og nektar fra landskapet rundt, ventilerer kuben når temperaturen stiger, og kaster seg fram når noe truer fellesskapet.
- De gjør det usynlige arbeidet som alle stabile samfunn er avhengige av, men som altfor sjelden får samme oppmerksomhet som den ene figuren i sentrum.
Og det er nettopp her bikuben blir mer enn et naturfenomen. Den blir et speil.
Les også: 5 gode grunner til hvorfor bier er viktige for naturen og jorda
Når bikuben blir et speil for vårt samfunn
For også i våre egne samfunn har vi en tendens til å bli blendet av posisjonering og synlighet. Vi ser lettere den som står fremst enn de som holder hjulene i gang og strukturen oppe. Vi er raske til å knytte verdi til posisjon, men langt tregere til å anerkjenne arbeidet som skjer i bakgrunnen, arbeidet som ikke får overskrifter, applaus eller titler, men som like fullt er det som gjør at helheten ikke faller sammen.
Det er kanskje derfor bikuben griper oss så sterkt når vi først begynner å forstå den. Ikke bare fordi den er vakker i sin orden, men fordi den minner oss om noe grunnleggende som vi stadig ser ut til å glemme.
Et fellesskap bæres sjelden av en person alene. Det bæres av samspill og av gjensidig avhengighet. Av roller som er forskjellige i art, men som likevel tett knyttet til hverandre.
Dronningens symbolikk og posisjon og hvorfor dette også handler om oss
Det gjør også dronningens rolle mer interessant enn den først kan virke som. For dronningen er ikke mektig i kraft av symbolikk alene, men hennes posisjon er legitim så lenge hun fyller sin funksjon. Når hun svekkes og når hun ikke lenger er i stand til å tjene koloniens behov godt nok, reagerer kuben. Når dronningen svekkes og ikke lenger fungerer godt nok for kolonien, reagerer biene. De begynner å forberede en ny dronning, og den gamle erstattes.
Det er et nådeløst, men også dypt ærlig prinsipp forankret i eksistens og overlevelses instinkt formet gjennom flere hundre tusen år.
I et levende fellesskap kan ikke posisjon frikobles fra ansvar.
Det er vanskelig å ikke tenke på hvor relevant dette er også utenfor kuben.
Ledelse, representasjon og makt utenfor kuben
Når vi snakker om ledelse, representasjon, makt og om hvem som får definere retningen i et samfunn, går samtalen ofte raskt til toppen.
- Hvem sitter der?
- Hvem slipper til?
- Hvem har tittelen, plassen, stemmen?
Det er viktige spørsmål, og de skal stilles, men om vi stopper der, overser vi noe som egentlig er avgjørende. Også i våre egne samfunn lar vi oss lett blende av tittelen, scenen og stemmen i toppen. Vi snakker mye om ledere, langt mindre om dem som bærer drift, omsorg, organisering, vedlikehold og kontinuitet. Men akkurat som i bikuben er det ofte disse rollene som avgjør om helheten faktisk fungerer. Den synlige ledelsen betyr noe, men den er aldri større enn systemet som holder den oppe og i posisjon.
Koblingen til 8. mars
Det er her koblingen til 8. mars blir mer interessant enn de enkle symbolene. For denne dagen handler ikke bare om å feire kvinner som når toppen, selv om det også er svært viktig. Den handler om å se hele bildet samlet og klarere. Det er viktig å forstå hvordan synlig makt og usynlig arbeid henger sammen og løfte blikket fra enkeltpersoner og spørre hvilke strukturer som gjør at noen roller verdsettes mer enn andre, og hvorfor noe arbeid fortsatt blir tatt for gitt, selv når det er helt avgjørende.
Bikuben lærer oss ikke hvordan samfunnet vårt bør organiseres siden naturen ikke er politikk, og bier er heller ikke mennesker. Vi skal være varsomme med å trekke metaforene for langt, men den kan minne oss om noe sant og tidløst.
Et samfunn som bare beundrer ledere i toppen og glemmer kretsen rundt, før eller siden mister balansen.
Og kanskje er det akkurat det som gjør biene så fascinerende, langt utover honning, pollinering og sommeridyll. De viser oss at livskraft ikke først og fremst skapes av storhet alene – se dronning, men av samspillet og klare roller i et strukturert samfunn.
Verdien i et fellesskap ikke bare finnes i den synlige rollen, men i summen av alle dem som bygger, bærer, beskytter og holder rytmen i gang. At styrke ikke alltid ser imponerende ut på avstand, men ofte finnes i det stille, gjentakende og helt nødvendige arbeidet som må gjøres, dag etter dag.
Når vi birøktere åpner en bikube, ser vi derfor ikke bare en dronning og hennes undersåtter. Vi ser et samfunn der alt henger sammen og vi ser hvor sårbart det er når balansen forstyrres, og hvor sterkt det blir når rollene får virke i samspill. Og kanskje er det nettopp det som gjør bikuben til et så vakkert opplevelse, ikke forestillingen om en dronning som bærer alt, men innsikten om at ingen, uansett hvor sentral rollen er, kan gjøre det alene.
Dronningen er viktig, men hun er ikke nok alene, og uten arbeiderbiene ville kuben kollapse.
Det er det som er bikubens sannhet og kanskje også litt av vår egen.
Vil du forstå mer av livet i bikuben, bienes roller og hvorfor bier betyr så mye for både natur og mennesker?